Utskriftsvennlig versjon Del på Facebook

Reisebrev: Maren i Belgia


Maren Berg Grimstad er volontør i Antwerpen i Belgia. Her jobber hun med en ungdomsfilmfestival. Les om hennes erfaring med parkliv, mafiaens forsøk på å kjøpe opp filmfestivalen og høyreekstremisme.



Juni 2006


17. mai!
Da er sannelig 17. mai over og vel så det, og temperaturen tilbake på normalnivå. Som store deler av Europa (Norge også, har jeg fått med meg) hadde vi mellom 20 og 30 grader og strålende sol i overgangen april/mai. Det hele var så overraskende at vi på ingen måte rakk å venne oss til det, og det som kunne vært noen herlige dager på stranda i Oostende e.l, ble istedenfor noen knappe timer i parken med altfor masse klær og altfor lite solkrem på.

17. mai var vel egentlig ikke mye å skryte av her nede... Det hadde sikkert vært koselig å bli med sjømannskirka ned til deres utendørsfeiring; men vi var midt i en intervjurunde av håpefulle til medarbeiderstillingen vi hadde utlyst, og jeg følte dermed ikke at jeg kunne ta fri for å gå i et lite tog på kaia. Hadde rød og hvit kjole og blått hårstrikk da.

Økologisk husholdning
Jeg forsøkte i det minste å bake en kake til nasjonaldagen, men resultatet var knapt spiselig. Nå har jeg aldri vært en mester på kjøkkenet; men det hjelper iallfall å få bruke den typen ingredienser oppskriften foreslår.

Vertsmoren min er generelt veldig alternativ av seg, og ville absolutt kjøpe inn ingrediensene til kaka selv. Resultatet var at jeg fikk temmelig grovt mel av ukjent opprinnelse, et knippe vaniljestenger istedenfor vaniljesukker, og DRUESUKKER istedenfor det vanlige. Og nei, kaken var ikke spesielt… søt. Er druesukker egentlig noe særlig til kakebaking?

Norgestur

Konfirmasjon i Trondheim.
Planen var opprinnelig å bli her nede et fullt år uten hjemreiser, men jeg må tilstå at den ble brutt tidlig i mai. Årsaken var at kusina mi skulle konfirmeres, noe jeg i utgangspunktet takket nei til å komme hjem til; men etter intens lobbyvirksomhet fra deler av familien, ble det til slutt til at jeg satte meg på et fly fra Brüssel med retning Oslo.

Det å komme hjem var veldig rart, men av en annen grunn enn jeg kanskje hadde trodd på forhånd. I løpet av helga fikk jeg tid til å vandre litt rundt i byen, svingte såvidt innom skolen og i det hele tatt; og det var som om hele Belgiaoppholdet bare var en drøm, at det tilhørte en annen verden, og at jeg egentlig aldri hadde dratt fra Norge.

Det fikk meg ikke til å savne Norge, men tvert imot til å innse hvor lite tid jeg har igjen før jeg skal hjem igjen, og Belgia med alle jeg har møtt der bare blir en gradvis svinnende fortid. Jeg får se til å utnytte den siste tida som best jeg kan… lørdag skal jeg iallfall til Brüssel med noen volontører og ha piknik, og søndag er det fotballkamp med noen sjømenn på kaia, og så skal vi til et gigantisk utendørs badeanlegg på mandag. Jeg prøver desperat å fortsatt telle i måneder, men merker at det blir mer og mer naturlig å telle den siste tiden i uker, om ikke dager… Under to måneder igjen. Skummelt.

Den belgiske filmeliten i samlet tropp!

de Roma under oppussingen
Helgen etter Cannes-festivalen ble det arrangert en sammenkomst for flamske organisasjoner o.l. med tilknytning til film, og vi stilte selvfølgelig opp med hjemmelagede blomster (mine!), utvalgte kortfilmer fra festivalen og gratis ansiktsmaling.

Lokalet var De Roma, en av Antwerpens eldre kinoer som nå har blitt totalrenovert og gjenåpnet av en gjeng frivillige; dette er en sånn gammel, ærverdig sal med røde fløyelsgardiner og utskjæringer i taket og håndmalte kinoplakater og det hele, og gjorde at helgen ikke føltes helt bortkastet.

Belgisk arbeidsmoral: ikke store greiene
Problemet her var det samme jeg har erfart med andre belgiske initiativer så langt: ideen er god, men gjennomføringen er mildt sagt halvhjertet og kunne vært løst bedre av en gjeng speidere.

Fredag var det for eksempel to debatter der belgiske storheter innen film var invitert, i forvissing om at stedet ville yre av presse; og da både pressen og publikum uteble, klatret arrangøren resolutt opp på en stol og påstod at det dreide seg om boikott. Ansvarsfraskrivelse uten å blunke: velkommen til Belgia. Beklager, men sånn er det.

Maria, min portugisiske medvolontør, har en teori om hvorfor det er sånn. Hun mener belgiere generelt er så tiltaksløse, fantasiløse og blottet for initiativ, fordi de er for overbeskyttede som barn.

Statsstyrt hele veien

Du ska' ikkje trå i graset
Hvorvidt dette stemmer, vet jeg ikke – men at Belgia har et uhyrlig antall påbud, forbud, regler og rariteter, er det definitivt ingen tvil om. Ta parkene, for eksempel. De er store, de er grønne, de er velfriserte på grensen til det sykelige; men i svært mange tilfeller, er det strengt forbudt å trå på gresset.

Høres det fint ut? En park der du kan vandre omkring på markerte stier, eller sloss om de få benkene der du kan sitte i fred og nyte synet av gress? Ikke noen piknik med venner, ingen improvisert fotballkamp, osv osv osv… belgiere later til å tro at natur er noe som hører hjemme på museum, noe som i deres tilfelle kanskje er et faktum, tatt i betraktning hvor mange veier og jernbanelinjer og slikt de bygger ut.

Bading forbudt

Greit, du må betale 2 euro for å få bade, men været er iallfall topp.
Mandag var relativ varm, så vi var noen venner som forsøkte å bade i et av de mange små tjernene ved Antwerpen. Her ble vi imidlertid vist bort før vi fikk dukket så mye som en tå ned i vannet. Grunn? Var det drikkevann kanskje? Eller giftig?

Neida; det manglet badevakt. Du får kun svømme i de tjernene som har badevakt, og du må naturligvis betale litt for det faktum at du blir passet på. Dette gjelder all natur: vi ville egentlig på telttur i Ardennes også, men mistet fort lysten da vi innså at du kun kan telte på offisielle campingplasser – igjen mot betaling. Når jeg kommer hjem til Norge, skal jeg fortest mulig på fjelltur…

Belgisk høyreekstremisme
Ellers hadde jeg en heller skremmende opplevelse en tid tilbake, da været var som varmest. Jeg og Lien hadde trukket ned til en fortauskafé i sentrum for lunsj, og satt der og ante fred og ingen fare da det plutselig smalt. Dette passer kanskje ikke helt inn i et volontørreisebrev, men det er vanskelig å skildre Belgia anno nå uten å nevne litt…

Jeg vet ikke hvor mye informasjon dere har fått, men saken var at en 18-årig belgier med høyreekstreme sympatier hadde tatt trikken inn til byen, kjøpt ei rifle og nærmest jaktet på utlendinger – han rakk å skyte tre personer før en politimann oppdaget og fikk stoppet ham.

Dette er dessverre ikke bare en enkelt handling utført av et forstyrret enkeltindivid, men et ledd i en rekke opplagt rasistisk motiverte handlinger som har rystet Belgia de siste ukene.

Drept for mp3-spiller

Stille marsj etter drapene i Antwerpen.
Volden mot innvandrere har eskalert kraftig etter at en 17-åring ble knivstukket og drept midt på lyse dagen i Brüssel sentralstasjon, angivelig fordi han ikke ville gi fra seg mp3-spilleren sin. Her igjen kommer den fremmedfientlige opinionen til syne: det ble straks konstatert, ut fra bilder av gjerningsmennene, at drapet var begått av to marokkanere.

Høyreekstreme røster fikk deretter masse medieplass til å legge ut om faren ved å la hva de kaller muslimsk ukultur infiltrere det belgiske samfunnet; og så ble to polakker arrestert for drapet. Men stilnet de fremmedfientlige av den grunn? Nå nei; for det ville vanligvis vært marokkanere, og neste gang er det helt sikkert marokkanere, og polakker har dessuten en utpreget ukultur de også.


Vlaams belang demonstrerer...
Jeg kunne snakket lenge om den politiske situasjonen her nede for øyeblikket, Vlaams belang og Filip de Winter osv; men det får nok heller forbeholdes personlige brev. Jeg antar de som måtte forville seg borti mine reisebrev hos ung i europa, neppe leser for å få med seg den politiske situasjonen i Belgia beskrevet av en rimelig uskolert volontør…

Festivalsladder…Men politiske underfundigheter i filmfestivallivet, det kan det vel berettiges at jeg skriver om. I sør-Italia er det nemlig snart tid for en av de største barnefilmfestivalene som er. Det gjør vondt å skulle arrangere en annen filmfestival når man ser hva de får til der nede:


Barnejurymedlemmer i Italia
Gjester innlosjeres på et førsteklasses hotell på festivalens regning, barn hentes inn fra hele Europa for å sitte i den internasjonale barnejuryen, store filmer bookes uten problem, osv osv osv i det uendelige.

Mafiafestival
Ifølge mine kolleger, er det ansett som allmenn viten at festivalen er styrt av den sicilianske mafiaen – simpelthen et sted å hvitvaske penger altså. Jeg syntes det hele hørtes noe høytflyvende ut, inntil Felix fikk en telefon fra festivaldirektøren der nede.

Felix er, i tillegg til å være styreformann hos oss, formann for ecfa. Dette er et slags forum der europeiske barnefilmfestivaler kan samarbeide, utveksle ideer og kontaktinfo og i det hele tatt.

Vel, den italienske festivaldirektøren ringte og ville KJØPE ecfa. Enkelt og greit. Felix forsøkte noe satt ut å forklare at det ikke gikk an å kjøpe, at det er et demokratisk samarbeidsprosjekt og i realiteten eies av alle, ikke en, og at det ihvertfall ikke kan eies av en av barnefilmfestivalene selv. Demokrati osv.

Det hele minner meg om den der reklamen der en styrtrik russer forsøker å kjøpe opp Coop… men boende i et land hvor de har solgt flere av de såkalte fjellene sine til nederlendere, har jeg praktisk talt sluttet å forundre meg over slikt. Evs-sluttseminaret og den påfølgende hjemreisen er rett rundt hjørnet, og dette reisebrevet er allerede alt for langt, så jeg tenker jeg sier takk for meg for denne gang og forlater laptopen til fordel for en strående sol…

19. april 2006

Festivalslutt
Av diverse grunner har jeg ikke hatt tid til å skrive på lenge lenge, men nå skal det iallfall være rolig i lang tid framover. Festivalen er vel overstått, filmene er sendt til sine respektive hjem, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal bedrive de neste månedene med.


Velkommen til Sirkus Jeugdfilmfestival


Hva festivalen angår, gikk det iallfall forholdsvis bra. Det er for tiden noen gnisninger på kontoret, men under festivaluka var det godt oppmøte og fornøyde folk, og på toppen av det hele gikk barnejuryens pris til den norske spillefilmen “Venner for livet”.

Å jada, egenkomponert


Jeg har praktisk talt bodd i UGC den siste tiden, og etter bortimot tre uker med to-fire timers søvn hver natt, en baguette om dagen og masse fysisk arbeid (mest papirblomstlaging, men like fullt) er jeg nå så utmattet at jeg tar meg i å sove rundt 10 timer per natt.

Papirblomster og sumobryting
Selv om bretting, klipping og opphenging av bortimot 400 papirblomster for meg overskygger minnet av de fleste andre arbeidsoppgaver jeg hadde under festivalen, kan jeg nesten ikke la det stå som det eneste jeg har gjort. Mye av arbeidet er vanskelig å beskrive, og oppsummeres kanskje best om jeg nevner at jeg var en av tre generelle assistenter – var det noe som skulle gjøres og som det ikke var opplagt at en av festivalsjefene eller de frivillige gjorde, ble det stort sett gjort av oss.


Et syn for Guder...


Leke med barna etter filmene, assistere ved sumobrytingen, åpne brusflasker, klippe ut elefantfotavtrykk og klistre på gulvet, bære større og mindre gjenstander opp og ned og hit og dit og gjerne også tilbake igjen, geleide folk til lekeområdet (gratis snoepjes, kom maar!) etter filmene, krangle med dodamen som vil ha 30 cent hver gang du passerer, overse kolleger som ler av dine stakkarslige forsøk på å kommunisere på nederlandsk med barna, og hele tiden prøve å holde oversikt over hvor hver filmrull til enhver tid befinner seg så ingenting skal gå galt – listen er lang.

Mer celebre oppgaver
Det kan kanskje høres ut som om mine kolleger har dumpet alle åndssvake, mindre avanserte småjobber på meg, og det er godt mulig også; men noen finere jobber fikk da jeg også prøve ut. Jeg har for eksempel jobbet en god del med teksting av filmer, det være seg å markere pauser i et manuskript (her sovner du lett) eller å sitte i salen blant masse elektroniske duppeditter og simultanoversette (les: trykke på en knapp hver gang en ny setning skal vises på skjermen) mens filmen ruller.

Den siste oppgaven medfører at du introduseres til publikum som klapper og greier, og du har lov til å nikke og smile og føle deg litt viktig. For å være ærlig har jeg aldri fått så mye ut av å trykke på en knapp nå og da, så jeg aner en karrieremulighet…

De andre finere oppgavene gikk stort sett på å passe på gjester, de være seg regissører, barneskuespillere eller distributører. Dette er noe jeg trenger betydelig mer øvelse i, skal jeg gjøre en god jobb… enten mistet jeg dem i en spritbutikk, eller de ble sittende altfor lenge på bar mens jeg fortvilet prøvde å få dem til å bevege seg mot restauranten der middagen skulle begynt for fem minutter siden.

Barneskuespillerforeldre
Av alle jeg møtte i denne sammenheng, var nok foreldrene til de nederlandske barneskuespillerne de verste å ha med å gjøre. De hadde en egen, unik evne til å se seg selv (eventuelt sitt barn) som universets midtpunkt, og jeg forstod temmelig fort hvorfor folk i flimbransjen faktisk får betalt for å gå ut med disse menneskene. Da jeg endelig fikk dratt dem vekk fra den ovenfornevnte baren og inn i restauranten, var klokka mye og de fulle – “og hvorfor må vi absolutt gå nå, middagen kan uansett ikke starte uten min sønn og meg”. Om jeg syntes Nederlandsk nederlandsk var mindre vakkert før, har den iallfall ikke fått noen oppgradering i rangsystemet mitt etter den kvelden.

Fra opplagt utlending til tilbakestående Belgier
Hva språk angår, har jeg krysset enda en barriere. Før festivalen kunne jeg lese alt, forstå det meste som ble sagt og si en god del – men jeg ble likefullt klassifisert som “opplagt utlending” om jeg holdt en samtale med noen. Men det var da det! I kinoen ble det lange kvelder med ensomt arbeid i ukene før festivalåpning, og jeg ble etterhvert delvis innlemmet i gjengen til de faste kinomedarbeiderne. Eller, de prøvde iallfall.

Jeg smilte og nikket og svarte som best jeg kunne når de kom for å slå av en prat, og etter noen dager kom kinosjefen med dommen. Hun hadde vært i snakk med en av arbeiderne, som hadde spurt om “hun der festivaljenta med langt brunt hår”. “Hun er søt og hyggelig og sånn, men… er hun tilbakestående ellerno? Det tar ofte litt tid før hun svarer, og hun snakker litt rart.”

Lien synes dette er ustyrtelig morsomt, men jeg må ærlig talt si jeg ser det som et stort framskritt: fra opplagt utlending til tilbakestående belgier! Nå er det vel bare å forsere mindre intelligent og neppe lang skolegang, så skulle jeg være i mål språklig sett. Flotte greier!

.. Og enda litt videre
(Notis, skrevet tre uker senere: en av de nederlandske distributørene viste seg å tro at jeg var flamsk, selv etter lang samtale – så det kommer seg! Og i går var det familiedag for alle volontørene, og flere av gjestene jeg ikke kjente trodde jeg var noens KONTAKTPERSON ELLER VERTSSØSTER. Hah! De tror jeg er en av dem! Fantastisk, fantastisk. Illusjonen brytes selvfølgelig straks vi begir oss inn på vanskeligere områder, type avanserte fortidsformer og slikt, men jeg har aksenten! Jeg kan dra til Nederland og bli foraktet som en av deres sørlige naboer! Hurra!!)

Ny familie
Ellers kan det jo legges til at jeg har flyttet. Det var på ingen måte en lett avgjørelse, men det var etterhvert ingen annen mulig utvei; så dermed ble det slutt på bollywoodkvelder og currygryter, og over til noe ganske annet. Jeg bor for tiden hos en dame i 50-årene og hennes yngste sønn, og det går egentlig bemerkelsesverdig bra.

Moren snakker kun fransk, så samtalen rundt middagsbordet går ikke alltid så flytende – men hun er en formidabel kokk og en veldig koselig dame, hvilket veier opp for det meste. Sønnen studerer fotografi, og har lovet å snike meg inn i dyreparken med klassen hans neste gang de drar for å fotografere løver og sånn. Jeg har blitt riktig så god i å snike meg inn i belgiske parker: i mars var jeg i Aquatopia intet mindre enn 12 ganger, og det hele var gratis fordi stjernetegnet mitt er fiskene. Fine greier, spør du meg.

Påske? Sol og sommer!
At jeg ikke kunne forvente snø om vinteren, at det kom til å regne mye og at det generelt ville være hustrig og kaldt; det visste jeg lenge før jeg satte min fot i Belgia. Om du sjekker klimaoversikter, får du følgende resons: mild winters, cool summers; rainy, humid, cloudy. Det jeg derimot ikke hadde fått med meg, var hvordan våren er.



Her er det for tiden grønt og 10-15 grader, vi spiller boule og fotball i parkene og har lagt bort vinterjakkene for lengst. På fredag er vi 10 volontører som skal leie stor bil og ta en dagstur til Paris, og jeg merker i det hele tatt veldig at selve ideen om å dra sør for å komme litt nærmere alt begynner å bli mer av en realitet nå som varmen kommer. Så blir det 17. mai-feiring med sjømannskirke og internasjonale venner, og så er det snart på tide å vende både nesen og seg selv hjemover... men først skal sola nytes!


Punktum finale for festivalen


- Maren, sittende i en blomstrende bakhage med laptop på fanget og sol i nakken.
................................................................

27. januar 2006

Reisende onkel Maren, del 4

27. Januar. Nå begynner denne filmfestivalen min å komme farlig nær. Ca 3 uker til offisiell åpning. Resultatet er at vi jobber oss halvt i hjel: Lien og Pieter fordi de ikke har noe valg, jeg mest i sympati og med egoistiske baktanker (det ville tross alt gått på æren løs om “mitt” festivalår skulle bli en flopp).

Risikosport for kontorrotter

Jugendtfilmfestival - logo
Det fine er at arbeidsoppgavene mine stadig bli mer varierte og kreative, av typen dekorere workshoparealet i kinoen, tegne på konvoluttene som sendes til barneskolene, teste spillene på nettsiden vår (www.jeugdfilmfestival.be), osv.

Jeg har også begynt å forsøke å holde telefonsamtalene på jobb på flamsk, noe som må betegnes som en slags risikosport ettersom resultatet er at jeg ikke alltid er helt hundre prosent sikker på hva personen egentlig ville når jeg legger på. Kanskje ikke å anbefale, men det er vel strengt tatt ikke basehopping heller; og folk gjør det nå likevel.

Forsøk på filmleie
Men alle erfaringer kan selvfølgelig ikke være like fine, og jeg har da også hatt min andel mindre hyggelige opplevelser. En av de mest overraskende kom forrige uke, da jeg skulle leie film. Det å være norsk i Belgia, eller et hvilket som helst annet europeisk land for den saks skyld, byr sjelden på problemer. Greit nok, de har knapt minibanker og du kan glemme å betale med visakort i matbutikken; men du kan ikke akkurat begynne å rope om diskriminering når reglene også gjelder for landets statsborgere.

Å leie film var derimot verre. Jeg har leid film i Belgia før og jeg, og det helt uten problem; men nå skulle jeg til det store, alternative utleiestedet på andre siden av byen. Det tok en evighet å dra dit, og etter å ha virret rundt i red light district (ja, de måtte selvfølgelig holde til der) i bortimot 1 time fant jeg da endelig den rette adressen. Stedet viste seg å være et slags antihollywoodiansk filmmekka, av typen der problemet ikke er å finne en film du vil se, men derimot å klare å ende opp med så få filmer at du faktisk kan bære dem hjem.

Deilig å være norsk - i Belgia?

Klassikeren fra 1964: Dr. Strangelove
Grunnen til at jeg dro dit i utgangspunktet, var at jeg følte for å vise Sanjeeb og Katrien noe norsk, eller iallfall noe skandinavisk; i tillegg til at jeg hadde lovet å introdusere dem til Dr. Strangelove, som begge to på mystisk vis hadde klart å unngå å se i alle år. Og joda, jeg kunne etter nærmere 1 ½ time gå fornøyd til kassa – der alle mine planer for kvelden ble knust.

“Du må ha belgisk identitetskort her, du.” Jeg viftet desperat med mitt rosalilla pappkort, som med bilde og stempel og alt forteller at jeg er lovmessig borger av Antwerpen til og med 1. november 2006; men nei. Der i gården var det kun laminerte statsborgerkort som gjaldt.

Jeg vil ikke si at jeg ikke har hatt medlidenhet med sitasjonen for innvandrere før, men det føles mye sterkere når du selv såvidt har fått kjenne på kroppen hvor ydmykende det kan føles å bli gitt merkelappen ‘ikke en av oss’.

Det er kanskje naivt, men jeg hadde aldri sett for meg at en sånn situasjon skulle oppstå i forbindelse med et EVS-opphold. Saken er jo at det underminerer hele tanken bak EVS, hele ideen om et tettere Europa; for jeg kan love dyrt og hellig at jeg ikke hadde noen sterk europeisk identitetsfølelse da jeg måtte gi fra meg filmene og gå tomhendt til metrostasjonen. Heldigvis er denne typen opplevelser av de sjeldne.

Sykdomsbekjempelse

Når alle andre sover...
Ellers har jeg selvfølgelig prestert å bli forkjøla her nede, så her en kveld etter vanlige butikkers stengetid begav jeg meg ut på oppdrag "finne frisk ingefær og honning". Det er kanskje litt heftig å skulle begynne å styre med slikt sent på kveld for en liten forkjølelses skyld, men saken er at jeg overhodet ikke kan være syk når festivalen setter i gang; så her blir nå hvert tegn på sykdom angrepet med alle våpen tilgjengelig. Sanjeeb anbefalte en butikk som skulle være åpen til 21:30, og jeg vandret resolutt avgårde.

Da jeg kom dit, viste det seg selvfølgelig at de ikke hadde ingefær. Pakistaneren bak disken så på meg med et forskende blikk, og spurte deretter hvor mye ingefær det egentlig var snakk om. Jeg sa som sant var at jeg var litt forkjøla og bare ville lage en kopp ingefærte, og han lyste opp og syntes ideen var strålende og erklærte entusiastisk at de gjorde det samme i hans hjemland, og før jeg visste ordet av det hadde han ringt kona og spurt om hun ikke hadde litt frisk ingefær liggende i kjøleskapet.

Deilig å være norsk i innvandrerbutikken!
Det hadde hun, og jeg ble deretter anvist veien til fetterens nattåpne butikk, som var i samme bygg som leiligheten deres. Jeg vandret avgårde igjen, fant butikken - og der satt fetteren klar med ingefæren (og honning, ettersom jeg hadde forklart den første at dette også var en nødvendig ingrediens i min ingefærte-versjon).

Imidlertid hadde jeg ikke nok kontanter, og de tok ikke visa - men han viste meg straks hvor jeg kunne finne en bank. Jeg spurte noe undrende om den var åpen så sent, og han svarte at nei, det er den naturligvis ikke; men man kan ta ut penger likevel.

Avansert system for pengeuttak
Jeg nølte litt, og han erklærte smilende at jeg kunne prøve først, og at om det ikke gikk kunne jeg komme tilbake så skulle han bli med og hjelpe meg. Jeg var på dette tidspunktet nærmest sjokkskadd av all vennligheten, og gikk ut på gata igjen med retning banken (5-6 m unna). Den var låst. Imidlertid var det en liten dings det så ut som om man kunne dra et adgangskort gjennom på veggen, og jeg bestemte meg for å prøve med bankkortet mitt - og joda, døra åpnet seg! Fantastiske greier.

Minibanken innenfor var verre å finne ut av, og det tok meg bortimot 10 minutt før jeg stod med pengene i hånda og kunne gå tilbake igjen. I butikken ble jeg møtt av den første fyren, som hadde stengt sin butikk (klokka var nå nærmere 22) og kommet bort for å se om jeg hadde funnet fram. Vi snakker litt om midler mot forkjølelse, Norge, Pakistan osv, før de nekter meg å betale for ingefæren og vinker meg ut av butikken med et "ses snart". Jeg er totalsjarmert. Om planen var å skaffe en ny fastkunde, har de lyktes. Filmutleieren kan derimot glemme å ha gleden av mitt selskap igjen. Så det så.

- Maren, tedrikkende og alt på bedringens vei (hva alle hensyn angår).

..............................................................

15. januar 2006

Og vi fortsetter…

Nå som jeg er mer eller mindre à jour med skrivingen, er det plutselig litt vanskeligere å bestemme hva jeg skal ta med (det er noe med at det alltid er lettere å se høydepunktene i en historie når de nettopp er historie). Julen er i alle fall over, så den kan jeg nå analysere sønder og sammen.

Belgiere og tradisjoner
For å si det kort: belgiere generelt er ikke særlig gode på dette med tradisjoner. Og de de har funnet på mer eller mindre selv, er bare rare. 6. desember kommer f.eks. Sinterklaas – som under ingen omstendighet må forveksles med Santa Claus - med båt fra Spania (ikke spør).


Sinterklaas, hans hest og Svarte Piet
Han ser ut som en metamorfose av julenissen og paven, og har med seg hjelperen Svarte Piet (neinei, ikke svartepetter,) som forøvrig er mørk ikke fordi han er fra afrika, men fordi han klyver ned i skorsteinene og leverer gaver. Ingen spesiell middag, ingen fine klær, ingen husdekor eller noe som helst. Pussig opplegg.

Så skjer det i grunnen ingenting hele advent bortsett fra at det helkommersielle ‘kom og kjøp blinkende reinsdyrhorn’-julemarkedet etterhvert åpner. Nei, belgisk jul som helhet får dessverre ikke gokjent av meg.

Norske julefanatikere
Jeg syntes det var litt trist, og følte tidvis for å innvie dem i den tradisjonelle norske julens hemmeligheter; noe som ifølge de andre volontørene ikke er det spor rart, ettersom skandinaver visstnok er kjent for å være julefanatikere.

Det toppet seg da jeg noe desperat prøvde forklare dem om Luciadagen, og begynte å synge O dolce Napoli i håp om å få fram en reaksjon hos italienske Claudia i det minste. Men dengang ei: det eneste hun gjenkjente var noen skarve gloser fra sitt eget morsmål, og etter at hun hadde klappet meg på hodet og rettet litt på uttalen måtte jeg til slutt innse at slaget var tapt.

Fordommer
Det er i det hele tatt utrolig morsomt å se hvordan folk lever opp til fordommene vi har om landet de kommer fra. Selvfølgelig, i begynnelsen går mye av tiden politisk korrekt nok med på å se hvor like vi er; men etter noen dager kommer forskjellene også frem.

Italienske Claudia med sitt intrikate kroppsspråk der hver minste håndbevegelse har en helt bestemt mening, franske Gauthier med sin utpregede femininitet og ekstravagante kokkelering, Colombianske Joel med kunnskap om alle mulige salsa- og sambalignende danser og med et kvinnesyn jeg ikke planlegger å gå noe videre inn på, tyske Ina som tydelig nyter å lage orden i papirene sine og alt annet rotete hun måtte komme over, belgiske Evelyn som snakker bortimot alle verdens språk (flamsk jente selvfølgelig, wallonerne snakker som kjent kun fransk) osvosvosv.

Og som dere nå har hørt, lever da jeg også tydeligvis opp til en myte om nordmenn jeg ikke var helt klar over at fantes, nemlig at veldig mye er limitert til juletider og ikke skal spises/drikkes/gjøres utenfor desember.

Pepperkaker hele året?

Blasfemi!
De har bl.a. en tradisjonell kjeks her, spekuloos, som alle spiser hele tiden; og etter mye press prøvde også jeg den. Og hva er det? Jo; pepperkake. De har til og med iskrem med denne smaken (!).

Jeg erklærte at jeg ikke kunne spise dette utenfor desember, og da jeg reagerte ikke like sterkt men likefullt lignende da jeg fikk servert ribbe med surkål (vi var nå i begynnelsen av september), ble det vedtatt en gang for alle at nordmenn har en absurd julefetisj. Så vet dere det. Jeg er ikke religiøs om så veldig mange ting, men å spise pepperkaker utenfor desember... det går bare ikke.

Nye kontorlokaler
Ellers er vi endelig begynt å bli skikkelig installert på det nye kontoret, etter en temmelig hektisk flytteperiode. Det nye stedet er ikke på noen spesiell måte bedre enn det forrige, men så flyttet vi heller ikke til noe; vi rømte fra noe. Eller noen. Mer bestemt Robbe.

Han var mildt sagt et friskt pust i hverdagen; eventuelt et meget biskt pust, alt ettersom. Hans fulle navn er Robbe de Hert, han er en av Belgias store regissører (og dermed totalt ukjent for resten av verden...) og virkelig prototypen på en eksentrisk kunstnertype.

Serge Gainsbourg
Mitt første møte med ham var på kjøkkenet vi delte i den gamle kontorbygningen. Kontoret lå nemlig i første etasje i en gammel bygård, mens andreetasje var bebodd av - nettopp - Robbe. Lien og jeg satt og drakk kaffe før arbeid, og han kom tassende inn i tøfler og morgenkåpe (et temmelig sømmelig alternativ, ifølge Lien, som ved flere anledninger har hatt gleden av å se ham svinse rundt kun iført et lite håndkle rundt livet). Han minner om en middelaldrende Serge Gainsbourg, bare med hornbriller.


Robbe de Hert
Mannen er 63, har en farlig bortseilt kjæreste på 21, og virrer mye rundt pga. diverse sterke medikamenter (ifølge Pieter). Dette antas også å være grunnen til at han har utviklet en fascinerende mørkeredsel, som medfører at strømregningene på huset er skyhøye ettersom han insisterer på at alle lys og radioer skal være på døgnet rundt. Pussig fyr.

Ellers går han stort sett alltid kledd i det samme, nemlig en liten blå bomullsshorts, en slitt t-skjorte, sort dressjakke, tennissokker, fjellstøvler, samt ett hvitt håndkle rundt halsen. Bortsett fra når det er en fin anledning, som pressekonferanse, møte, tv-opptreden e.l. Da har han et rødt håndkle. Istedenfor det hvite.

Han er virkelig den pussigste skruen jeg noensinne har opplevd på nært hold. Vi trodde det hadde nådd toppen da den belgiske homsepatruljen kom på besøk, men da han noen uker senere ringte Pieter ca 00:30 for å klage over at en uåpnet melkekartong lå horisontalt i kjøleskapet - han liker nemlig at de står vertikalt – ble det bestemt at nok var nok og at nytt kontor var løsningen. Jeg må imidlertid tilstå at jeg likte å ha ham i huset - det spritet opp hverdagen, og gav meg mye å skrive hjem om.

Språkrevolusjonen
Men ok, nok om ham. Presens var planen, og det er slettes ingen dum idé: for her har vi nemlig i de siste dager vært vitne en oppsiktsvekkende språkrevolusjon. Nei, belgierne har ikke endelig gått sammen om ett felles språk; dette er noe mer lokalt.


Hemmeligheten bak enhver språksuksess
Det begynte med at jeg var tom for engelsk lektyre, og i mangel på nærliggende bibliotek saumfarte vertsfamiliens bokhylle. Der fant jeg Kabalmysteriet. På nederlandsk. Jeg hadde noen timer å slå i hjel, og selv om jeg ikke så for meg noen suksess, tenkte jeg at det kunne være gøy å se om jeg klarte å fange opp meningen her og der i det minste.

… Og hvordan gikk det? Vel: nå har jeg lest bortimot 200 sider, og glemmer stadig vekk at det faktisk ikke er norsk eller engelsk jeg leser, men et tredje språk som jeg kun har hatt 12 skarve timer med på en introduksjonsleir i september. Ja, for språkkurset mitt begynner ikke før 30. januar.

Hvordan i alle dager jeg har klart å snappe opp språket, aner jeg ikke; men nå som jeg har innsett at jeg kan lese, har jeg også begynt å snakke mer og mer, og det går forbausende bra.

Til alle dere som måtte ha lurt på et år i utlandet: det er virkelig verdt det, om så bare for den absurd herlige følelsen av plutselig å stoppe opp en dag, og ta seg selv i å mestre et fremmed språk. Det er mye bra i skoleopplæring, men klasserommet har nok aldri gitt meg en sånn aha-opplevelse.

- Maren




...............................................................

25. desember 2005

Hei igjen!

Disse reisebrevene startet litt sent, så jeg skal prøve å få ned noen av førsteinntrykkene fra landet før jeg kommer tilbake til nåtid. Vertsfamilien var en multikulturell liten oase alt før jeg kom, og jeg har ingen problem med å føle meg hjemme (Katrien lager minst like dårlig mat som meg, og vet det godt, noe som tar bort presset om å prestere på kjøkkenet i det minste).

Pandafamilien
En annen volontør var med da Sanjeeb hentet meg på flyplassen, og det viste seg at hun egentlig bor hos en annen familie - men fordi hun synes det er veldig strengt der med etikette, tider osv, tilbringer hun nesten all fritid her hos Pandafamilien. Her er alt veldig laidback, og selv om alle elsker å gjøre ting i fellesskap, kommer og går man som man vil.


Vertsfamilien min
Det er som en ung, belgisk-indisk versjon av Weasley-familien, der masse mennesker virrer rundt hverandre i forskjellig tempo i et temmelig lite mursteinshus. Og hører paa Amelie-musikken. Og snakker indisk-engelsk. Jeg stortrives.

Som dere kanskje hører av navnet, er ikke vertsfamilien min 100% belgisk. Faktisk snakker vi om en av de mange volontørromansene her: Sanjeeb kom til Belgia som ICYE-volontør for 6 år siden, og møtte Katrien helt på slutten av oppholdet. Da han dro tilbake til India, ble hun like godt med – som ICYE-volontør, selvfølgelig.

Erkeromantisk...
Å introdusere en europeisk katolikk som sin vordende hustru til en strengt hinduistisk familie, der alt annet enn arrangert ekteskap til en inder av rett kaste betyr sikker død for familiens ære, var nok ikke det letteste han noensinne har gjort; men gift ble de da, og etter 5 år og 2 barn later begge familiene til å ha akseptert avgjørelsen. Det er så erkeromantisk at man nesten puster lettet ut når stemningen ikke er 100% rosenrød en dag.

Positive belgiere!
Ellers må jeg si at min erfaring med belgiere så langt er eksepsjonelt positiv. Mitt første sjokk fikk jeg dag 2, da jeg var alene hjemme og det ringte på døra. Der stod det en mann fra gasselskapet, som nok ble litt satt ut av at jeg ikke snakket flamsk.

Jeg følte ikke at jeg kunne invitere ham inn i huset sånn uten videre, men da jeg sa at Sanjeeb skulle komme hjem om ca 20 min, erklærte han blidt at han skulle spasere i gaten så lenge. “Bare rop når Sanjeeb kommer,” var de siste ordene hans før han gikk bestemt mot naboens hage for å lukte på rosene. Jeg tuller ikke. Ineffektivt, ja; men herregud så koselig.

Deretter har vi bakeren som bad meg ta med to brød og betale “neste gang” da jeg ikke hadde nok penger, og det til tross fra at jeg aldri hadde vært i bakeriet før; bussjåføren i Brüssel som kjørte meg gratis til ungdomsherberget mitt, selv om det ikke var på ruta hans i det hele tatt; og kanskje ikke minst fylliken på sentralbanestasjonen her i Antwerpen, som sprang etter meg helt fra inngangspartiet og inn på en trikk for å levere tilbake en vott jeg hadde mistet. Jeg venter fremdeles i spenning på at magien skal falme, men så langt holder landet på eventyrstatusen sin med glans.


Kontoret mitt
Men jeg er jo her som volontør, ikke observatør, så det er kanskje på tide å fortelle om arbeidet mitt. Jeg jobber i den kulturelle sektoren, mer bestemt med ‘European youth film festival of Flanders’. Vi består av Pieter, kunstnerisk sjef og min mentor; Lien, som foruten å ha blitt tildelt et heller interessant fornavn er økonomisk ansvarlig; også meg.

Terrorsjef
Jeg er print coordinator, og bruker store deler av arbeidstiden på å pønske ut en god norsk versjon av tittelen – uten hell, så langt. Hva oppgavene mine går ut på, kan jeg saktens klare å beskrive. Større festivaler er muligens så heldige å få filmer slengt etter seg av ivrige distributører, men for oss er hver film en liten kamp; og tro meg, de gir dem ikke fra seg før vi har terrorisert dem med email, telefon, fax og tidsfrister i minst en måned. Ja, for det er altså min oppgave. Terrorsjef.

Når filmene så er booket, begynner styret med å få dem smertefritt tilsendt, og deretter å pusle sammen et program. Den sistnevnte oppgaven er ennå ikke påbegynt, men ettersom festivalen er i slutten av februar, får jeg nok fort nok lært den å kjenne. Mye ansvar, minst like mye frihet, og mest av alt masse moro.

God Jul
Nå er det forøvrig 25. desember. Ribbe og pinnekjøtt er det vanskelig å selge inn i en halvt hinduistisk familie, men fløtegratinerte poteter og lam var sannelig intet dårlig alternativ. Ellers er jula utrolig flott i en så gammel og erværdig by, rett nok om man tåler at julesnøen er byttet ut med julelysdekorert eføy. Greit nok, de har latt julenisse være julenisse og slått til med store glitrende a-er – byens logo – som julepynt på alt fra juletrær til rådhusfasade, men når en av de mindre kommersielle kinoene sendte Fanny & Alexander 14. desember tilgir jeg byen alt. Nå er det imidlertid iskake og kakao akkompagnert av flamske tegnefilmer i stua, så jeg får heller komme tilbake med mer nytt senere.


- Maren


Julebelysning på Grote Markt


















---------------------------------------------------------

6. desember 2005

"Belgia er et land oppfunnet av britene for å irritere franskmennene".
(General Charles De Gaulle)

Det tok meg over et år med databasesøk, saumfaring av regler og prosedyrer og ikke minst innbitt søknadsskriving, men i dag, 6. desember, er målet et faktum: jeg bor i Antwerpen, vandrer rundt i gatene daglig, kjøper brød på bakeriet om morgenen og stotrer i vei på flamsk, og det hele føles helt naturlig. Ikke ferie, bare herlig hverdag.

Akkurat sånn jeg hadde håpet det skulle bli, der jeg satt i timene siste året på videregående og drømte om et eventyrår før studier og jobb og bil og barn og Gud vet hva skulle innhente meg fullstendig.

Ville til Sør-Europa
Jeg skulle imidlertid ikke vært i Antwerpen, det skal innømmes. Jeg skulle lenger sør, til Frankrike, Spania eller kanskje aller helst nord-Italia. Flere år med fransk, spansk og latin hadde gjort sitt, og var det en ting som var sikkert så var det at det egentlig ikke var noen andre land i Europa det var verdt å besøke enn disse tre, og i alle fall ikke for å bli der så lenge som et år.

Deretter fulgte en periode hvor jeg gradvis innså at denne lille verdensdelen har mer å by på enn pasta og paella, og ønsket meg et mer eksotisk år: jeg ville til øst-Europa, til slaviske språk og bortgjemte slott i dype skoger (det er sånn det er der borte, nemlig).

Antwerpen?

Katedralen i Antwerpen.
Også endte jeg altså opp i Belgia, situert like under Skandinavia, og med ett språk som vel er det minst eksotiske en nordmann kan sette seg fore å lære; såvidt slått av svensk og dansk. Eller, kanskje ikke dansk. De har tross alt en uttale som ikke ligner noe. Hva pokker skulle jeg til Belgia for?

- Det spørsmålet har jeg nå fått så mange ganger at jeg helt har kommet ut av tellinga, fra venner, familie, en sjokkert franskmann bosatt i Trondheim, enda mer sjokkerte belgiere (du kunne dratt hvor du ville? I hele Europa??) – og ikke minst fra meg selv.

Men for å gjøre det helt klart: Belgia er et genialt land. Virkelig. Og for oss nordmenn, er det noe herlig kjent ved situasjonen deres. Måten de forholder seg til sine mektige naboland med tydelige mindreverdighetskomplekser og samtidig en betydelig dose humor, måten de tørt vitser om okkupasjon, måten de virker sjokkert over det faktum at noen faktisk vil velge å komme til dem når de KUNNE dratt til Frankrike – det er som å være hjemme i Norge.


Byhus i Antwerpen (ja, det er et privathus)
Helt som Norge er landet imidlertid ikke. Mens vi var fattige bønder og lot danskene bygge alle de pene husene i Danmark, blomstret Belgia som en av Europas store handelsnasjoner, noe byene i Flandern fremdeles bærer preg av. Antwerpen, Ghent, Brugge; det er store barokke og gotiske bygninger overalt, detaljerte mariabyster titter ned fra annethvert hushjørne og om du titter inn i en av bygårdsleilighetene det florerer av, er sjansen stor for at du vil få øye på falmede takmalerier av roser og Raphael-inspirerte kjeruber og slikt.

Dette er virkelig Den gamle verden, med gotiske katedraler istedenfor Manhattanske skyskrapere, og den som ikke faller kan umulig ha besøkt landet ordentlig.

Dette får imidlertid være nok reklame for en dag, så jeg tror jeg sparer mine mer personlige erfaringer med landet til neste gang og avslutter for nå.

Tot ziens!
- Maren





Aktiv Ungdom 20 år

Den Europeiske Ungdomsportalen
Eurodesk-logo

Følg Aktiv Ungdom på #aktivungdom




RSS Hold deg oppdatert
med RSS