Utskriftsvennlig versjon Del på Facebook

Europeisk volontørtjeneste – et minne for livet


Hilde Brynjulfsen reiste i 2010 som volontør til

Cecena i Italia, gjennom senderorganisasjonen

Hordaland Fylkeskommune. Her kan du lese om hennes opplevelser som volontør.                                                   



Mitt navn er Hilde og for et halvt år siden kom jeg hjem igjen til regnfulle Bergen etter et fantastisk opphold i Italia. Forrige uke ble jeg invitert til et avreiseseminar for å fortelle om min EVS-opplevelse til nye volontører som var klare for avreise og det fikk meg selvsagt til å mimre. 

 

Jeg husker fremdeles godt dagen da jeg landet på flyplassen i Bologna sliten og forvirret, og med altfor mye bagasje å passe på. Heldigvis møtte jeg på en fransk volontør som også skulle ta toget videre til Cesena der vertsorganisasjonen vår stod klar for å ta imot oss. Da vi endelig kom fram til huset jeg skulle bo i, møtte vi de andre volontørene i området som på forhånd hadde forberedt pasta og piadina, en spesialitet fra Romagna, og lokal rødvin så klart. Der satt vi like forventingsfulle alle sammen og kommuniserte på gebrokkent italiensk. Selv kunne jeg ikke bidra med noe mer enn den berømte frasen ”Ciao bella”, og jeg ble derfor ekstra nervøs da vi fikk vite at vi skulle begynne volontørtjenesten allerede dagen etterpå.

 

I elleve måneder skulle jeg være aktivitør på et gamlehjem i Cesena, en oppgave som var veldig givende, men ikke alltid like lett. I slike stunder var det veldig godt å støtte seg på de to andre volontørene som jeg bodde sammen med, Carmen fra Tyskland og Cecile fra Frankrike. Sammen jobbet vi på avdelingen Centro Diurno, en dagsavdeling for eldre med demens og alzheimers. I praksis fungerte det nesten som en barnehage. Tidlig på morningen leverte barna deres gamle foreldre, kysset dem på pannen og lovte dem at de skulle komme og hente dem i 17-tiden. Nåde dem hvis de ikke gjorde det.  Så serverte vi frokost;  caffè latte og biscotti. Etterpå leste vi avisen, strikket eller spilte spill. Memory var en favoritt, og var selvsagt svært tidkrevende. Noen ganger arrangerte vi workshops med de andre avdelingene. Da lagde vi dekorasjoner til temafester eller premier til de store bingokveldene. På gamlehjemmet hadde vi en flott hage der vi på sommeren dyrket blant annet tomater og basilikum og vi dro ofte på stranden med de eldre og gjorde gymnastikk ved vannkanten. Damene vi jobbet med tok oss godt imot og administrasjonen ved gamlehjemmet sørget for at vi alltid hadde det bra.

 

Også vertsorganisasjonen min UNISER var veldig flink til å følge oss opp. Vi ble godt kjent med vertene og de arrangerte både fester og utflukter for oss volontørene. På den måten ble vi godt kjent med hverandre og vi fikk dannet et nettverk ganske kjapt, noe som kom godt med i begynnelsen da alt føltes nytt og annerledes. I tillegg fikk vi reise på ankomstseminar i Roma og midt-term seminar i Napoli, to svært minnerike opplevelser . Der traff vi volontører fra hele Italia og vi fikk delta i mange lærerike aktiviteter.

 

Da jeg begynte søkeprosessen for to år siden var jeg fast bestemt på at jeg skulle bo i en storby. Cesena var riktignok ingen storby, men jeg trivdes utrolig godt likevel. Det var både enkelt og billig å dra til større byer som Bologna, Milano, Firenze, Venezia og ville jeg dra på stranden så lå den bare en halvtime unna med buss. Etter hvert som jeg ble venner med de lokale fikk jeg også sett sjarmerende gamle landsbyer som lå på de italienske åsene. I Cesena var det også alltid noe å finne på, alt fra konserter og kunstutstillinger til store markeder og folkefester. Det fantes også et hav av unike butikker og koselige cafèer, for ikke å nevne alle iskremforretningene som lå på hvert hjørne.

 

Som europeisk volontør i en fremmed kultur vokste jeg utrolig mye som menneske. I løpet av oppholdet mitt møtte jeg selvsagt på en del utfordringer, spesielt når det kom til å lære et nytt språk. Det var ikke bare bare å være eneste nordmann på språkkurs sammen med spanjoler og franskmenn som selvfølgelig hadde mye lettere for å lære seg italiensk.  Å ikke kunne uttrykke seg slik som man ville var ganske slitsomt, men den følelsen jeg fikk da jeg merket at språket mitt ble mer og mer flytende var helt fantastisk og absolutt verdt alle de dumme kommunikasjonsmisforståelsene.  Det å tilpasse seg nye mennesker fra andre kulturer gikk som oftest veldig bra. En sjelden gang gikk det ikke så bra, men da gjaldt det å være tolerant og optimistisk. Til tross for et par nedturer, så er det likevel de gode stundene jeg husker best når jeg mimrer tilbake til fjoråret. Det beste med hele EVS-opplevelsen var den selvstendighetsfølelsen jeg fikk av at jeg hadde klart å starte et nytt liv i Italia som jeg også trivdes utrolig godt i. I løpet av det året møtte jeg mange fantastiske mennesker som jeg lærte mye av og noen av dem vil alltid være i livet mitt selv nå når jeg bor i Norge. Og hvem vet, kanskje flytter jeg tilbake til Italia en gang. Det har tross alt blitt mitt andre hjemland.

 





Les også om
Fire volontører om EVS
Ellinor jobber som frivillig på et senter for barn i Latvia
Fra Frankrike til Nordpolen
Volontøropphold på Voss: Eventyr, oppdagelse og lykke
Astrid reiste til Sardinia som volontør
Hva gjør du egentlig i Norge?
Elise var volontør i England
Maren dro til Frankrike som frivillig arbeider
Ajla jobber som volontør i Frankrike
En volontørs bekjennelser
Fra Grua til Stuttgart
Astrid reiste til Sardinia som volontør
Ønsket å hjelpe andre
Film: Du kan forandre deg selv, og livet ditt!
Film: Møt Boldizsar, volontør i Nordfjordeid


Aktiv Ungdom 20 år

Den Europeiske Ungdomsportalen
Eurodesk-logo

Følg Aktiv Ungdom på #aktivungdom




RSS Hold deg oppdatert
med RSS