Eurodesk 27. mar 2022

Da verden åpnet seg

I mars 2019 sto livet stille for Joakim Nedregård. Han hadde ikke jobb, arbeidsmarkedet var vanskelig, han hadde ingenting å gjøre og satt innestengt og nedstemt hele dagen. Drømmen om å jobbe med dyr virket så fjern at den var utenkelig.

 

Så en fredag fikk han telefon fra sin veileder ved nav Møre og Romsdal, som lurte på om han hadde lyst til å reise til Slovenia og drive med frivillig arbeid i 10 uker? Hadde han fått bare litt mer tid til å tenke seg om er han redd han ville snakket seg selv utav det, men på mandag satt han på flyet med hjertet i halsen.

 

Joakim fant nye veier i Slovenia

I en villa kalt Cira Cara i byen Begunje møttes 7 ungdommer fra 3 ulike land. Joakim og tre norske jenter, to gutter fra Frankrike og ei jente fra Belgia. I tillegg var det Mari fra Georgia, som var på langtidsutveksling. Hun hadde allerede vært der et halvt år. Hver dag begynte med felles frokost, og så undervisning i slovensk så de kunne kommunisere med lokalbefolkningen. Så var det felles aktiviteter. Hver tirsdag var de på et internat for utviklingshemmede. De andre dagene lekte de med underpriviligerte barn fra området, laget mosaikkvegg i garasjen, dro på guidede fotturer i fjellet og hjalp med å grave andedam og bygge gjerde på en lokal besøksgård.

Joakim sto midt i det. Han var fire år eldre enn de andre ungdommene, så Mari og han ble snart «mamma» og «pappa». Joakim hadde ikke sett for seg at han skulle få en ledende rolle. Hjemme satt han bakerst i klasserommet med lua foran øynene og var ikke den folk kom til om det var noe de trengte. Men i Cira Cara ble det naturlig å ta initiativ til å få med alle. De franske guttene var usikre i engelsk og trengte hjelp til å gjøre seg forstått. De yngste jentene hadde hjemlengsel, ei holdt seg mye for seg selv og det var alltid noen som trengte hjelp eller råd. Da gikk de til «pappa». Og når Joakim selv trengte råd hadde han sin mentor, David, som hadde individuelle samtaler med ungdommene hver uke.

 

 

I fritida dro de på tur. De hadde 50 Euro i uka hver i lommepenger, en anselig sum i Slovenia. Det gikk busser i alle retninger, men å skjønne hvilken buss de skulle ta var ikke barnemat, for ingen av de lokale snakket engelsk. Pappa Joakim fant ut av det. De var på dagstur til Ljubljana, tok bilder og gikk i alle butikker de så. Og så de gikk i fjellene rundt Cira Cara. Villaen ligger ideelt til, med alpene på den ene siden og endeløse marker på den andre. Ikke alle ungdommene var like interesserte i fottur, men Joakim fikk dem med etter hvert. Han ville ha alle med i fellesskapet.

Etter tre måneder i Slovenia dro Joakim hjem og plukket opp trådene til livet sitt. Småbrødrene merket at det var en annen Joakim som kom tilbake, han var gladere og lettere å prate med. Han tok også tak i drømmene sine. Først fikk han seg jobb på dyrebutikk. Joakim elsker dyr, og drømmer om å bli villdyrsbiolog. Derfor søkte han seg inn på Gjermundnes videregående skole, på naturbrukslinja. Før Slovenia tenkte han at det ikke var noe vits i, karakterene var for dårlige og han var for gammel, men nå prøvde han likevel, og det ga uttelling. Nå han har lyst til å flytte til Mari i Georgia og studere videre der. Det som tidligere holdt ham tilbake fra å gjøre det han ønsket, eksisterer ikke lenger.

Han bestemte seg for å åpne seg for opplevelsen, og det viste seg å være et smart valg. Alle som spør ham om hvordan det var får samme svar – «Bare gjør det! Du tror det er så mye som skjer i livet, at du ikke har tid, eller at det er for langt unna. Nei, det er ikke det. Det er mye mer som skjer der ute! Du får bare en sånn sjanse, jeg tok den og det er jeg veldig glad for. Du får så mange venner du aldri hadde trodd du ville få. Jeg har kontakt med alle enda, og Mari snakker jeg med hver dag. Får du tilbudet om en slik tur, bare gjør det. Ikke tenk for mye på det, du bare forvirrer deg selv. Uansett hvor du kommer fra og hva du har gjort i livet ditt, bare gjør det!»

Han ba også om en samtale med sin veileder ved Nav etter turen, for å forklare hvordan turen endret synet på livet. Han ville ikke bare sitte på gjerdet lenger, han skjønte at han måtte ut og kjempe for det selv.

 

 

Dette er nettopp den sterkeste effekten ansatte i nav Møre og Romsdal Tove M. Gustad og Ole Kristian Myrbostad har sett hos de som blir sendt ut. Den personlige veksten, blikkontakten og selvsikkerheten. De to er ansatt på fylkesleddet, og har stått for det administrative knyttet til programmet for frivillig arbeid. Det innebærer avtaler med mottaker, skriving av kontrakter, praktiske reisedetaljer, og samarbeid med kontaktpersonene på Nav-kontorene i fylket. De har hatt fokus på å spre informasjon til kontorene, og gi tro på utbyttet av utsendinga. De har hatt kjempegod støtte fra ledelsen i fylket, og dette har gitt dem det nødvendige overskuddet til å sette i gang og gjennomføre et nytt og omfattende tiltak for å fange opp de unge brukerne som sliter over lang tid med utdanning og arbeid.

De har jobbet målrettet med å bli kjent med vertsorganisasjonene, og finne de som passer best for deres målgruppe. De ønsket vertsorganisasjoner som de kunne stole på, og som tenkte på samme måte. De ville også helst sende til små steder med oversiktlige forhold. De har reist til aktuelle vertsorganisasjoner for å bli kjent med dem og møte unge som allerede er der. De har opplevd veldig gode samarbeid, hvor de ble møtt som likeverdige partnere og kunne kommunisere ærlig og åpent.

Den første gangen de sendte frivillige var de spente. De forberedte ungdommene så godt det lot seg gjøre, men på et tidspunkt måtte de klare seg selv. Noen hadde aldri reist til utlandet før, hvordan ville de håndtere mellomlandinger og flybytte? Og hva hvis noen ombestemte seg og ville hjem?

 

 

Nettopp dette viste seg å være en uventet gullgruve. Når man er så langt hjemmefra er det vanskelig å trekke seg eller gi opp. Både Nav og vertsorganisasjonen jobbet med ungdommene for å hjelpe dem å stå i det ukjente. Tove og Ole Kristian så at de som ville gi opp, men som holdt ut likevel, det var de som utviklet seg aller mest.

Tove og Ole Kristian fikk høre om programmet for frivillig arbeid første gang gjennom Eures-samarbeidet som de er en del av. Gjennom Eurodesk og Erasmus +: Aktiv Ungdom besøkte de Gøteborg kommune, som hadde gode erfaringer med å bruke programmet ovenfor sårbar unge i utenforskap. De fikk også møte representanter for flere vertsorganisasjoner fra Europa.

Å dra på seminarer og kurs arrangert av Erasmus + og Det europeiske solidaritetskorpset er noe de to anbefaler sterkt for andre fylker og nav-kontorer. Man får god opplæring, og læringskurven er bratt! I tillegg får deltakerne kontakt med en rekke vertsorganisasjoner fra forskjellige land i Europa, som kan ta imot ungdommer fra deres nettverk.

Tove og Ole Kristian anbefaler også å involvere Brukerrådene for ungdom i Nav i de ulike fylkene. Brukerrådene kan formidle informasjon til ungdommer som er selvdrevne nok til å søke seg til et prosjekt på egen hånd. På den måten kan man sørge for at ikke bare de mest sårbare får denne muligheten.

Ole Kristian sier: «I Nav har vi alt for mange unge som enten venter på medisinsk behandling eller som har medisinsk oppfølging som sitt eneste tilbud. De trenger så sårt noe annet! Å få internasjonal erfaring kan være et veldig virkningsfullt middel for å få folk tilbake i arbeid. Når vi klarer å hjelpe dem å stå i det som er vanskelig, det er da læringa virkelig er på sitt høyeste, og de får den utviklinga de trenger. Vi vil gjerne sende ut mange flere! Er du langt unna betrakter du livet ditt og samfunnet på en annen måte, du får det på avstand. Norge bør absolutt satse mer internasjonalt i kampen mot utenforskap blant unge.

Tove og Ole Kristian er ikke i tvil, Norge bør absolutt bli med i Det europeiske solidaritetskorpset. Når de ser hvilke muligheter ungdommer får ved å være med i dette fellesskapet synes de ikke Norge kan stille seg utenfor.

Og Joakim? Han drømmer om å reise til Australia for å studere eksotiske krypdyr. Med Mari.