Eurodesk 24. nov 2021

Det europeiske solidaritetskorpset: ikke ta denne muligheten fra oss!

Jeg fikk livet snudd i riktig retning etter å ha deltatt på et frivillig arbeid-prosjekt gjennom det som nå heter Det europeiske solidaritetskorpset. Nå vil regjeringen ta denne muligheten fra ungdom som har droppet ut av videregående skole

Vestland fylkeskommune har sendt ungdommer på frivillig arbeid i utlandet siden 1999, og fra 2015 har de satset spesielt på ungdommer som har droppet ut av videregående skole. Jeg har vært en av de heldige. Men nå som regjeringen har valgt å ikke delta i Det europeiske solidaritetskorpset, er det fare for at dette unike tilbudet må legges ned. 

Jeg mener regjeringen bør snu i denne saken. Vi er mange som har fått livet snudd til det bedre etter et prosjekt på bare 1-2 måneder. Ingen andre tiltak i Norge kan måle seg med dette. 

 

Det er et år siden jeg kom hjem fra mine to måneder som frivillig i Nederland. Minnene dukker opp på telefonen hver dag, som en fin påminnelse om de to viktigste månedene i mitt liv.

Jeg er snart tjue år, og for et år siden satt jeg fast i en hverdag som jeg ikke trivdes i. Jeg måtte slutte på videregående, og jeg trengte en forandring. Reisen med EVS (nå Det europeiske solidaritetskorpset) ga meg den endringen jeg trengte.

Den femtende mai i fjor satt jeg meg på flyet til Nederland. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til eller hvordan det kom til å gå – bare at det var noe jeg var nødt til å gjøre. Jeg har alltid rømt litt fra virkeligheten, prøvd å finne noe annet. Ikke alltid frivillig, men fordi jeg ikke har visst noe bedre. Jeg reiste med et åpent sinn og kom hjem med nye vennskap, erfaringer og et annet syn på livet.

 

Gjennom Solidaritetskorpset kan du bli frivillig i forskjellige land i Europa. Du reiser for å jobbe, men mest av alt reiser du for deg selv. Det var noe jeg lærte fort. Ikke fikk jeg bare hjelpe andre, men jeg fikk plutselig en åpen mulighet til å forandre så mye med måten jeg tenker og lever på, og alt på rett sted til rett tid.

Nederland var absolutt det rette stedet for meg. Og den fine byen jeg bodde i, Ommen, føltes som et eventyrland. Jeg bodde i en bungalow sammen med tre andre jenter, og kom meg fra et sted til et annet bare ved hjelp av sykkel. Det var kanskje 14 km til jobb, men det var 14 km med en følelse av frihet jeg aldri vil glemme. Jeg fikk jobbe på en gård med over femti pensjonerte hester som trengte stell og kjærlighet hver dag. Men så godt som jeg prøvde å ta vare på de var det nok heller motsatt. Jeg fikk meg femti nye venner som ga meg en god grunn til å stå opp hver dag.

Jeg møtte mennesker jeg kommer til å huske for resten av livet. Mennesker som har satt spor i meg på de beste måtene, og funnet de sidene ved meg som jeg ikke helt klarte å finne selv. Det var nye kulturer, historier og hverdager. Ingen var lik, men likevel, stod vi i det sammen. Vi lærte, vokste og prøvde å finne våre egne meninger med livet.

Det jeg syns er så spesielt ved å delta på et sånt prosjekt er at reisen min er helt forskjellig fra alle de andre menneskene jeg møtte. Vi startet alle med en blank side, men utgangspunktet i historien er hvem vi var før vi satt oss på flyet og reiste hjemmefra. Noen hadde som sin største utfordring å snakke engelsk, mens for meg var det å tørre å stole på at jeg kunne klare mer enn jeg hadde troen på. Det var forskjeller, men meninger ved alt.

Å reise to måneder vekk fra familie, venner og steder du er trygg på, er ikke alltid lett. Jeg møtte noen skikkelige utfordringer på veien, og var nær å reise hjem allerede etter noen uker. Men så forstod jeg at det var på de tøffeste dagene jeg lærte mest og vokste som person, og at alle de fine minnene og menneskene jeg møtte på veien var en skikkelig fin bonus. Jeg lærte så mye om meg selv og andre, mens jeg var omringet av dyr, natur og en helt ny verden. Gjennom det ble jeg mye mer selvstendig og trygg på meg selv.

Plutselig måtte jeg lære meg å lage mine egne middager og klare å forstå en nederlandsk vaskemaskin. Jeg måtte utfordre den sosiale angsten og delta i sosiale sammenkomster, snakke foran flere mennesker og tørre å spørre dersom jeg trengte hjelp til noe. Jeg måtte bli vant til nye kulturer og forvente et kyss på kinnet eller en klem i situasjoner jeg vanligvis ville håndhilst eller bare sagt fint hei. Og jeg ble nødt til å sette grenser, og stå opp for meg selv i situasjoner som ikke føltes helt riktig.

En del av meg fryktet før jeg reiste at jeg ville komme hjem som den samme. At ting ikke ville forandre seg og at de to månedene ville vært for ingenting. Lite visste jeg at jeg tok helt feil og at hele synet mitt på meg selv og verden ville forandre seg totalt. Det er kanskje ikke like tydelig til alle tider, for jeg er jo fortsatt meg selv, men jeg merker det i de små tingene jeg gjør og på måten jeg tenker om fremtiden. Noe forandret seg, til det bedre.

Så nå sitter jeg her, i fine Norge. Det har gått et år, men ikke en dag hvor jeg ikke tenker på reisen min til Nederland. En reise som ga meg min beste venn, en historie å fortelle og et ønske om å lære mer om verden og alle menneskene i den.

Jeg bare håper flere kan få samme muligheten.

Jeg vet så godt at en slik reise hadde betydd mye for mange. Solidaritetskorpset bidrar til å forandre ungdommers syn på verden, gi dem tro på seg selv, egne muligheter og egne ressurser.

Så kjære regjering,

Jeg håper dere ser hvilken betydning det har hatt for oss som har fått delta. At dere forstår hvilke endringer som skjer i oss, og hvordan det hjelper oss til å få tak i egne ressurser og tro på oss selv. For oss som sliter med psykisk helse og for oss som ikke klarer å fullføre videregående av samme grunn. For alle som sitter fast og ikke klarer å drømme fordi fremtiden virker så fjern.

Å kunne reise, og samtidig hjelpe mennesker eller bidra til samfunnet på samme tid har vært drømmen min siden jeg var liten. Dette føltes som starten på den drømmen, men også begynnelsen på en fremtid.

Kjære regjering,

Det koster penger,

men hva er mest verdt?

Dere snakker om utenforskap og frafall,

men nøkkelen ligger i deres egne hender.

Få Norge inn i Det europeiske solidariteskorpset nå!

Skrevet av Marika Bentzen