Eurodesk 01. des 2021

Fra en hverdag til en annen

Hadde du spurt meg for litt over to måneder siden hvem jeg var, så hadde det ikke tatt lang tid før jeg hadde sagt at jeg ikke vet. Det forandret seg etter to måneder i Nederland.

 

Den 15. mai satte jeg meg på flyet. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til eller hvordan det kom til å gå, bare at det var noe jeg var nødt til å gjøre. Jeg hørte om frivillig arbeid i utlandet gjennom Europeisk volontørtjeneste (nå Det europeiske solidaritetskorpset) for første gang da jeg var 16 år. Da jeg fikk vite at alle prosjektene har en atten års aldersgrense virket det litt langt unna, men etter 18-års dagen min fikk jeg tilbudet på nytt, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å takke ja.

Prosessen gikk fort. Jeg fant et fint prosjekt sammen med min veileder, og noen måneder senere var jeg på vei til Nederland. Veibeskrivelser i ene hånden og en overpakket koffert i den andre. Jeg gikk inn på flyplassen uvitende om hva som ventet meg, og to måneder senere kom jeg hjem igjen med nye vennskap, erfaringer og et annet syn på livet.

Å kunne reise, og samtidig hjelpe mennesker eller bidra til samfunnet på samme tid har vært drømmen min siden jeg var liten. Dette føltes som starten på den drømmen.

 

På et frivillig arbeid-prosjekt jobber du som frivillig i forskjellige land i Europa. Du reiser for å jobbe, men mest av alt reiser du for deg selv. Det var noe jeg lærte fort. Ikke fikk jeg bare hjelpe andre, men jeg fikk plutselig en åpen mulighet til å forandre så mye med måten jeg tenker og lever på, og alt på rett sted til rett tid.

Nederland var stedet for meg, og Ommen var byen jeg bodde i. En fin liten landsby omringet av natur og hyggelige mennesker. Jeg bodde i en bungalow sammen med tre andre jenter, og kom meg fra sted til sted bare ved hjelp av sykkel. Det var kanskje 14 km til jobb, men jeg følte jeg var i eventyrland.

Jeg har møtt mennesker jeg kommer til å huske for resten av livet. Mennesker som har satt spor i meg på de beste måtene, og funnet de sidene ved meg som jeg ikke helt klarte å finne selv. Det er nye kulturer, historier og hverdager. Ingen er lik, men likevel, står vi i det sammen. Vi lærer, vokser og prøver å finne våre egne meninger med livet.

Det jeg syns er så spesielt ved å delta på et sånt prosjekt er at reisen min er helt forskjellig fra alle de andre menneskene jeg møtte. Vi starter alle med en blank side, men utgangspunktet i historien er hvem vi er før vi satt oss på flyet og reiste hjemmefra. Noen sin største utfordring kunne være å snakke engelsk, for meg var det å tørre å stole på at jeg kunne klare mer enn jeg hadde troen på. Det var forskjeller, men meninger ved alt.

Å reise to måneder vekk fra familie, venner og steder du er trygg på, er ikke alltid lett. Jeg møtte noen skikkelige utfordringer på veien, og var nær å reise hjem allerede etter noen uker. Hjemlengselsen spilte ikke på lag. Men så forstod jeg at det var på de tøffeste dagene jeg lærte mest og vokste som person, og at alle de fine minnene og menneskene jeg møtte på veien var en skikkelig fin bonus. Jeg har lært så mye om meg selv og andre, vært omringet av dyr og natur, og gjennom det hele blitt mye mer selvstendig og trygg på meg selv.

Bungalowene vi bodde i på campingplassen

Plutselig måtte jeg lære meg å lage mine egne middager og klare å forstå en nederlandsk vaskemaskin. Jeg måtte utfordre den sosiale angsten og delta i sosiale sammensetninger, snakke foran flere mennesker og tørre å spørre dersom jeg trengte hjelp til noe. Jeg måtte bli vant til nye kulturer og forvente et kyss på kinnet eller en klem i situasjoner jeg vanligvis ville håndhilset eller bare sagt fint hei, og jeg var nødt til å sette grenser, og stå opp for meg i situasjoner hvis jeg følte noe ikke var helt riktig.

En del av meg fryktet før jeg reiste at jeg ville komme hjem som den samme. At ting ikke ville forandre seg og at disse to månedene ville vært for ingenting. Lite visste jeg at jeg tok helt feil og at hele synet mitt på meg selv og verden ville forandre seg. Det er kanskje ikke like tydelig til alle tider, for jeg er jo fortsatt meg, men jeg merker det i de små tingene jeg gjør og på måten jeg tenker om fremtiden. Noe forandret seg, for det bedre.

Så nå sitter jeg her, i fine Norge. Jeg savner sykkelen, vennene mine og byen jeg bodde i. Men jeg vil alltid være takknemlig for at jeg fikk lov til å delta i dette prosjektet, og vennene mine treffer jeg nok snart igjen et eller annet sted i Europa.

Et eventyr er over for denne gang, og jeg gleder meg til neste!

Skrevet av Marika Bentzen