Eurodesk 24. nov 2021

Ja til solidaritet og internasjonalisering!

I 2012 kom jeg til Norge for å jobbe frivillig gjennom European Voluntary Service (nå Det europeiske solidaritetskorpset). Det ble et år som forandret meg for alltid. Nå ønsker jeg at andre ungdommer skal få samme mulighet som jeg fikk!

 

Jeg hørte om Europeisk volontørtjeneste (EVS, nå Det europeiske solidaritetskorpset) for første gang fra min daværende kjæreste. Han hadde vært frivillig i Trondheim og likte seg veldig godt i Norge og i prosjektet. Håpefull søkte jeg på fire ulike prosjekter i Oslo. På denne tida hadde jeg allerede fast jobb som journalist og programleder på i TV i hjemlandet mitt Makedonia. Jobben var dårlig betalt, men jeg elsket rollen som programleder. Jeg kunne egentlig ikke tro at jeg fikk betalt til å være på tv. Det var rett og slett drømmejobben min.

Likevel, eventyrlysten var sterk, og jeg ønsket å oppleve noe nytt. Derfor hoppet jeg litt i stolen da jeg fikk en telefon fra han som seinere ble min mentor mens jeg hadde en liten pause i tv-showet mitt. Det var bare en to minutters reklamepause, så jeg forklarte på dårlig engelsk at jeg var opptatt, men gjerne kunne ringe tilbake to timer senere. Panikk! Jeg følte meg ikke godt nok rusta til å snakke engelsk, jeg hadde mange grammatikkfeil og flyten var dårlig. Men jeg klarte meg godt nok til å bli invitert til delta i det ett år lange prosjektet jeg hadde søkt på. Fantastisk, tenkte jeg, samtidig som jeg hadde tusen spørsmål og ingen svar. 

Første september 2012 kom jeg til Oslo. Det var starten på ett år som endret livet mitt. Jeg kommer fra et land hvor man ikke sier imot sjefen. Det forventes at man lytter og gjennomfører de oppgavene man får. På et av de første møtene med mentoren min diskuterte vi hva vi frivillige ønsket å bidra med. Dette var noe helt nytt for meg, som var vant til å få kommandoer fra mine overordnede.

 

Da jeg fikk mulighet til å velge hva jeg ville jobbe med ble det plutselig veldig spennende å prøve seg på mange ulike ting. Jeg fikk være med på studietur til Etiopia og etterpå holdt jeg presentasjoner og delte av mine erfaringer med andre ungdommer. Jeg jobbet på kontor med administrative oppgaver og holdt kontakt med organisasjonens medlemmer. Jeg tok i mot gjester i piligrim hostell i Trondheim og jobbet i hostellets kafe. Jeg var med på å organisere seminarer, snakket med deltagere, tok bilder på konferanser og skrev artikler samt at jeg hadde også reportasjer på student-tv. Jeg var leder på vinterleir for unge konfirmanter, jeg testa min effektivitet ved å pakke poser med kommersielt innhold og bygget mitt aller første IKEA skap.

Det er mange ting som jeg fikk oppleve i året som frivillig. Det var både morsomme stunder med andre frivillige samtitig mange lærerike prosesseser, på godt og vondt. For man opplever samhold og gode relasjoner, men også konflikter. Jeg har lært mye om hvordan man kan komme seg over de konfliktene og forstatt fungere bra i et internasjonelt miljø. At løsninger finnes så sant man er åpen for dialog. Jeg ble mer selvstendig og lærte veldig mye om meg selv. Jeg opplev at jeg ble trodd, og derfor turte jeg å si min menning uten å frykte om å være misforstått. Det var veldig befriende. Det som jeg fikk erfart er noe som jeg fortsatt bærer inni meg og kunskapen jeg fikk har endret mitt perspektiv og formet min karakter.

Nå ønsker jeg at andre ungdommer skal få samme mulighet som jeg fikk. Jeg ønsker at de skal få mulighet til å reise i et annet land for å oppleve kulturen fra nært hold. Jeg vil at de får mulighet til å jobbe med andre ungdommer, skape noe nytt og oppleve noe nytt. Og ikke minst ønsker jeg at ungdommer fra andre land skal får mulighet til å jobbe frivillig i Norge. At de lærer om likestilling både på jobb og på hjemmebane. At de lærer å sette pris på sola, -ikke alle land er heldige nok til å få så mange solfylte dager i året. At de kommer til Norge for å lære om mangfold og tilrettelegging, og at de får en forståelse av at alle kan bidra med noe om de får gode verktøy og tilrettelagte oppgaver. At de lærer å vise respekt til andres meninger. At de lærer å være selvstendige og å stå opp for seg selv. Disse verdiene kan ikke eksporteres uprøvd, de må læres gjennom daglige opplevelser i et inkluderende miljø. 

På den andre siden vil jeg gjerne at unge nordmenn får mulighet til å reise til land som mitt hjemland Makedonia, og får oppleve livstilen og tradisjonene til en annen kultur. Jeg vil at de skal få oppleve et land på en helt annen måte enn når man reiser på ferie, gjennom hotellvinduet eller i CityTour-bussene sammen med andre turister. Jeg vil at norske ungdommer får lære på nært hold hvilke muligheter og begrensinger ungdommer på deres egen alder har. Hvordan hverdagen deres er, hvilke arbeidsmuligheter de har, hva de strever med og hvordan de ser på livet og landet sitt. Jeg vil at de skal få venner som har et helt annet utgangspunkt enn dem selv, og som kanskje aldri har vært utenlands selv om de er godt over 20 år gamle.

Jeg tror ingen helt forstår verdien av dette programmet om man ikke har opplevd det selv. Jeg syns at det er av avgjørende betydning at unge ungdommer fra ulike kulturer møtes. Det kan føre til at framtidens generasjoner kan komme med forslag til endringer som kan skape bedre liv for andre.

Er ikke Norge et land hvor frivilling arbeid er høyt verdsatt? Dette lærte jeg i hvert fall mye om etter bare noen måneder i Norge. Mange bruker deler av fritida si til å gjøre noe på frivillig basis, og bidrar litt ekstra til samfunnets beste. Jeg lærte meg raskt hva dugnad betyr, og jeg lærte om leksehjelp og besøksvenn. Dette var helt ukjente begreper for meg da jeg først kom hit. At Norge ikke ønsker å delta i programmet for frivillig arbeid i Solidaritetskorpset er for meg helt uforståelig. Hvorfor frata ungdommer muligheten for å jobbe frivillig i Norge? Hvorfor ser dere ikke verdien av at norske ungdommer får reise ut? Dette går i stikk motsatt retning av alt det norske samfunnet er bygget på. Norge må inn i Solidaritetskorpset!

Skrevet av Slavica Saveska Kenyeres