Aktuelt 06. des 2019

Reisebrev fra Romania: En litt annerledes hverdag

Et forsinket fly. En utålmodig minibuss-sjåfør som ønsker å dra uten meg. Nærmere 26 varmegrader, og jeg er altfor varmt kledd. En liten håndfull av mine nye kolleger venter på meg, men uten bagasjen min, kan jeg ikke reise videre. Stressnivået er skyhøyt.

Hanna Liang (23) fra Stavanger jobber frivillig i Romania i 9 måneder gjennom Det europeiske solidaritetskorpset. Her forteller hun fra sitt første møte med landet og folkene der.

Var dette kaoset mitt første møte med Romania? Nei, heldigvis ikke. Jeg hadde landet i Budapest, Ungarn, og skulle ha en fem-seks timer lang busstur til Baia Mare, Romania, der organisasjonen jeg jobber for holder til.

Ikke alle historier har en lykkelig slutt, men jeg kan i alle fall røpe at denne endte vel. Bagasjen dukket opp, bussjåføren ventet, og snart satt jeg på minibussen sammen med et par av mine medvolontører, med kurs mot byen som skulle være vårt hjem de neste ni månedene. Da vi ankom Baia Mare midt på natta, og ble møtt av en liten velkomstkomité, var skuldrene langt lavere.

Hva tenker du på når du hører «Romania»? Noen tenker på Transilvania og Dracula; andre tenker gjerne på fattigdom, at veiene er dårlige, at det er et farlig land eller at levestandarden ikke er særlig høy. Inntrykket av landet og folket er ofte preget av negative stereotypier, og jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk selv, da jeg valgte å reise hit med solidaritetskorpset. Samtidig må noe ha lokket meg hit. Ett av ønskene mine med oppholdet var å oppleve noe nytt og annerledes, og det får jeg jammen meg!

Noe av det som slår meg mest er at rumenere er varme folk, som ikke er redde for å slå av en prat, til tross for at jeg ikke snakker språket (enda). Den første rumeneren jeg møtte var en ung kvinne på bussen til Baia Mare. Vi kom i snakk i en pause, og hun stoppet ikke å prate med oss før vi var framme! Hun var utrolig vennlig og kunne fortelle oss mangt om byen vi skulle bo i, i tillegg til at hun så til at vi kom oss trygt fram til riktig busstopp. Mitt første inntrykk av rumenere var derfor positivt, og inntrykket er blitt bekreftet av mesteparten av menneskene jeg har møtt.

Det er ikke vanskelig å bli kjent med folk her, så sant vi har et felles språk. Jeg opplever rumenere som åpne mennesker, og veldig imøtekommende. En av de første ukene mine, møtte jeg en eldre herre på supermarkedet som syntes det var så spennende at vi var volontører. Han ble glad for å kunne snakke engelsk med noen! Og forleden dag møtte jeg på to jenter på en kafé – vi endte opp med å prate sammen, fordi de ønsket å hjelpe meg med å ta noen bilder. Nå kan jeg si at jeg har flere nye venner.

Vil du høre mer om Hannas liv i Baia Mare? Følg med på hennes Insta takeover i desember.

 

Fordommene jeg hadde da jeg kom, er gjort til skamme. Ja, det er annerledes her sammenlignet med hjemme. Og ja, folk i Romania er fattigere enn det jeg, som privilegert nordmann, er vant med. Leiligheten jeg bor i er ganske ulik fra hjemmet jeg har i Norge, men det betyr på ingen måte at den er dårlig. Jeg har faktisk opplevd enklere kår, og så lenge det er trygt og tilbyr et tak over hodet, har jeg ingenting å utsette på det. Jeg føler meg trygg i byen jeg valser rundt i, og mesteparten av bylivet jeg er vant med hjemmefra, tilbyr de også her. Ingen land er like. Jeg tenker at alt avhenger av øyet som ser, og at forskjeller er ikke alltid negative.

Rumenere tar vare på tradisjonene sine og er stolte av dem. Jeg synes det er en sjarm med det enklere livet her – en stor kontrast til hjemlandet. Kanskje er dette det «annerledes» jeg håpet på å finne?

Har du lyst til å reise ut og jobbe som frivillig? Her finner du mer informasjon om Det europeiske solidaritetskorpset

Bilde av Hanna som sitter i en stol, diverse gjenstander i kobber og tre i vinduet bak henne